Nesten som å komme hjem

Madrugada Madrugada Madrugada. Ord blir fattige. I går kveld var tidenes kveld på Sticky Fingers i GBG. Norges helter hadde vettet å komme over grensa og der var selvfölgelig eg. Fantastisk. En konsert som rocka vettet av meg. I alle fall tok meg med i en musikal ekstase. Var bare å henge med og NYTE! Og så var det som å kommer hjem igjen. Mörke kvelder i Nord-Norge, kun med Madrugada på cdspilleren, stirre tomt ut i rommet og bare väre der. I lykke, i kjörlighetssorg, i generell tomhet. Leve i nuet. Kjöre til Tromsö fra Nordreisa for å se Madrugada live. Kjöre hjem midt på natta og bare kjenne hvordan musikken sprer seg i kroppen mens snöen pisker mot frontruta. Å höre på Madrugada er som å gå tilbake i tid. Alle minnene som strömmer på. Madrugada er en bit Nord-Norge for meg. Og det var veldig fint å få Nord-Norge hit til GBG. Jeg har bodd i GBG i to år og har ikke truffe en eneste fra Nord-Norge her i byen, så vidt jeg har sett nordmenn, men i går var konsertsalen full av nordnorske og andre norske dialekter. Når Madrugada kommer til byen så kommer alle nordmennene krypende ut av den svenske massen. Traff blant annet to som gikk på kunstskolen i Kabalvåg da jeg gikk på FHS. Kjente ansikt? I GBG? Fantastisk!

Ok, ok no höres jeg helt hjemsyk ut. Men det er bare så fint å treffe noe kjent igjen. Noe som minner om det som er hjemme. Å väre på Madrugada konsert er som å väre hjemme igjen. Takk.